Har vi mastersyke i Norge?

Skrevet av Helene Tronstad Moe, Førsteamanuensis, Høyskolen Kristiania

Det er en mastersyke når det har blitt en norm å ha mastergrad. Det er blitt det nye fagbrevet. Det er så mange som tar høyere utdanning at en bachelor ikke lenger er nok. Hvor skal det ende?”

Følgende uttalte professor Linda Lai til DN Talent 22.09.2013.

Flere andre hang seg på, blant andre NHO-direktør Kristin Skogen Lund som i et debattinnlegg i DN lørdag (28.09.2013) uttalte som følger:

Antallet studieprogrammer har gått ut over alle breddegrader. Vi utdanner for mange for lenge til akademiske grader som ikke er avstemt med hva samfunnet trenger.”

Et nytt begrep – mastersyke – var lansert og mange var åpenbart meget bekymret for denne norske utdanningseksplosjonen. At alt for mange tar for lang utdanning er blitt et samfunnsproblem og diagnosen fikk altså navnet ”mastersyke”.  Dersom det er slik at vi har en ”mastersyke” i Norge skulle man forvente at antallet nordmenn med mastergrad er høyere enn tilsvarende tall på masterutdannede i andre land vi vanligvis sammenligner oss med. La oss derfor se litt nærmere på det kvantitative datagrunnlaget.

Sammenligner vi oss med land som Finland, Sverige og Danmark finner vi at det faktisk er færre som tar mastergrad eller høyere universitetsutdanning i Norge enn i samtlige av våre naboland.

Jakten på symptomer

Fra 1985 til 2015 så har andelen som tar høy utdanning i Norge økt fra henholdsvis 13 % til 32,2 %. Andelen nordmenn som tar høyere utdanning har steget jevnt de siste 30 årene og nå har altså nesten 1 av 3 høyere utdanning (SSB, 2016). I 2000 var andelen med høyere utdanning lik for kvinner og menn, 22 %, men siden den gang har andelen med høyere utdanning økt mer blant kvinner enn blant menn. Det er også flere med høyere utdanning blant de yngre. Ingen aldersgrupper er høyere utdannet enn kvinner mellom 30 og 39 år. Her finner vi at hele 57 % har fullført en utdanning på høyskole eller universitetsnivå. ”Utdanningsverstingene” er altså de unge kvinnene.

Ser vi på tallene for kandidater med høyere universitetsutdanning, altså master- eller doktorgradsnivå, finner vi at det er kun er 9,2 % som har gjennomført en høyere universitetsutdanning (SSB, 2016).

Sammenligner vi oss med land som Finland, Sverige og Danmark finner vi at det faktisk er færre som tar mastergrad eller høyere universitetsutdanning i Norge enn i samtlige av våre naboland. Velger vi å sammenligne oss med gjennomsnittet av alle OECD-land finner vi kanskje overraskende nok at Norge også her ligger under gjennomsnittet med hensyn til andel av befolkningen med masterutdanning (OECD: Education at a Glance, 2015).

Det kan følgelig synes som om påstanden om at vi har en stor gruppe overutdannede nordmenn og at vi har et samfunnsproblem med mastersyke ikke har noen rot i virkeligheten. Vi finner ingen empirisk dokumentasjon på at særskilt mange nordmenn tar masterutdanning.

– Det norske arbeidsmarkedet er under kontinuerlig omstilling og etterspørselen etter høyere kompetanse har vært økende. Vi ser altså at til tross for at andelen med høyere utdanning har økt fra 13 % til 32,2 % i løpet av de siste tretti år, så har arbeidslivet etterspurt og ansatt disse kandidatene. Helene Tronstad Moe, Førsteamanuensis, Høyskolen Kristiania

Er det lurt av deg å ta en mastergrad?

Et annet potensielt symptom på en mastersyke ville kunne være at tilbudet av kandidater med høyere utdanning var høyt i forhold til etterspørselen. Dermed skulle man også forvente at avkastningen på ­utdannelse var lav og/eller nedadgående i Norge. Flere studier har derimot dokumentert en relativt høy avkastning på utdanning i Norge­ hvor avkastningen er blitt beregnet til omlag 10 % og til dels økende (”Life Cycle Earnings, Education Premium and the Internal Rate of Return”, ­National Bureau of Economics working paper no. 20250, 2014).

Dette indikerer altså at det ikke er for mange masterutdannede kandidater i det norske arbeidsmarkedet. Kandidatene som tar mastergrad tjener godt på sitt utdanningsvalg. Det er altså ikke slik at samfunnet bruker store ressurser på å utdanne mastergradskandidater til arbeidsledighet.

Det norske arbeidsmarkedet er under kontinuerlig omstilling og etterspørselen etter høyere kompetanse har vært økende. Vi ser altså at til tross for at andelen med høyere utdanning har økt fra 13 % til 32,2 % i løpet av de siste tretti år, så har arbeidslivet etterspurt og ansatt disse kandidatene. Etterhvert som graden av digitalisering og robotisering tiltar er det all grunn til å anta at etterspørselen etter spisskompetanse og personer med høyere universitetsutdanning bare tiltar.

Vi finner ikke noe empirisk grunnlag for å kunne konkludere med at det finnes et samfunnsproblem knyttet til at for mange tar for lang universitetsutdanning i Norge. Mastersyken er en myte uten rot i virkeligheten.

Hvilke krav til utdannelse velger du ved din neste ansettelse?

Hva vet vi om hvordan høyere utdanning påvirker produktiviteten og konkurranseevnen i norsk næringsliv? Menon (MENON-PUBLIKASJON NR. 36/2014) studerte produktivitetsveksten i 35 norske næringer fra 2008 til 2013. De fant en positiv sammenheng mellom bedriftenes bruk av høyt utdannede og bedriftenes vekst i produktivitet og konkurranseevne. Videre konkluderer de med at flere høyere utdannede i norske bedrifter hever kompetansen og styrker dermed konkurranseevnen. Menons studie fant også empirisk grunnlag for en sterk samvariasjon mellom veksten i næringenes akademikerandel og veksten i næringenes konkurranseevne. Spesielt interessant kan det være å legge merke til at andre ansatte med yrkesfaglig bakgrunn også blir mer produktive med høyt utdannede kolleger. Dette antyder at det foregår en kompetanseoverføring fra ansatte med høyere utdanning til de øvrige kollegaene og at de sammen finner smartere måter å løse arbeidsoppgavene på. Dette kan være godt nytt for arbeidsgivere, ledere og rekrutteringsansvarlige som vurderer å ansette en ny medarbeider med høyere universitetsutdanning.

Noen sier at det mest verdifulle de har sittet igjen med etter en høyere universitetsutdanning er dette at man har lært hvordan man skal lære.

Samtidig så er det ikke nødvendigvis slik at universitetene kan eller vil kunne tilby akkurat den spisskompetansen som arbeidsmarkedet etterspør til enhver til. Universitetet har jo også et samfunnsoppdrag utover det å utdanne effektive kunnskapsarbeidere. Og, nettopp noe av det mest sentrale man lærer ved å ta en mastergrad er kanskje dette med selvstendighet i tenkning, evne til kritisk kildekritikk, intellektuell fleksibilitet, samt kreativ og analytisk problemløsning. Noen sier at det mest verdifulle de har sittet igjen med etter en høyere universitetsutdanning er dette at man har lært hvordan man skal lære.

Enkelte arbeidsgivere har uttrykt bekymring ved ansettelse av mastergradskandidater, da de frykter at disse arbeidstakerne vil kunne være spesielt kravstore. Her vil man nok kunne finne store individuelle forskjeller, men mange opplever nok at forventningene til arbeidsgiver og arbeidsplassen er høye hos svært mange av de yngre arbeidstakerne. Mastergradsutdannede skiller seg nok derfor ikke særlig ut i denne sammenheng. Andre arbeidsgivere har uttrykt frykt for at høyt utdannede kandidater vil kunne slutte igjen etter bare noen få år. Økt turnover og mobilitet i arbeidsmarkedet er nok en trend som vil forsterke seg, og som faktisk også bør være ønskelig for et næringsliv under stadig omstilling. Attraktive arbeidsgivere vil jo også få anledning til å ansette de dyktigste kandidatene etter at de har fått etterutdanning hos konkurrentene.

Morgendagens arbeidsmarked

Fremtidens arbeidsplasser vil kreve andre typer kompetanse, samt økt grad av spisskompetanse. Dette innebærer store muligheter, men kan fort bety trøbbel for lavt utdannede og yrkesaktive som ikke ønsker endring, kompetanseutvikling og omstilling.

Hverdagen i virksomhetene som ”overlever” i morgendagens arbeidsmarked vil trolig være preget av at de løpende må holde seg oppdatert på kompetanse for å være konkurransedyktige. De vil måtte jobbe med kontinuerlig omstilling for å tilpasse seg ny teknologi, kundemarkeder og rekrutteringsmarkedet. I tillegg vil det være betydelige krav knyttet til lederatferd og samhandling for å overleve i en global konkurransesituasjon. Dette er arbeidsforhold som nettopp burde kunne passe de som har gått igjennom en høyere universitetsutdanning relativt godt.

Vi finner ikke noe empirisk grunnlag for å kunne konkludere med at det finnes et samfunnsproblem knyttet til at for mange tar for lang universitetsutdanning i Norge. Mastersyken er en myte uten rot i virkeligheten.

del artikkelen på